| 1 | : | Velkommen i hus |
| 2 | : | St. Nicholas |
| 3 | : | Bror |
| 4 | : | Molo |
| 5 | : | To svarte skarva |
| 6 | : | Bente sitt hus |
| 7 | : | Kommer a sæ sjøl |
| 8 | : | Vinternatt |
| 9 | : | Lille tre |
| 10 | : | Evig din |
| 11 | : | Tenk at du kom |
| 11 | : | Lofotkistesang |
Ringen va av raue gull,
smidd før ei damehand
av en mestersmed som kunne sitt fag,
i syv år smidde han.
En skipper fra nord va på Bergenstur,
syntes ringen va fin,
den ville han kjøpe den te kjæresten
med påskrift evig din.
Så seilte han hjem med ringen
forærte den til sin fru
som satte den på si lille damehand
og ropte i samme nu
den passa perfekt på fingern,
ja som streng på fiolin
og stryk sæ inn te huden min
med ordan evig din.
Kan du det fatte og forstå
at en dag skal alt og alle forgå?
Skipperen måtte avgårde igjen,
forretningan gikk så det kvein
Kona veiva og vinka farvel
og lykke til på vein.
Så gikk det ei uke eller to
før ho sjøl fikk ærend og for
av gårde og måtte i båten sin
over en åpen fjord.
Kom ho i krangel med skysskaren sin
som meinte alle kan bli
fattig, ja sjøl den rikaste.
Da ropte ho: «Ikkje vi,
vi har førr mykkje mella hendern,
vi kjem aldri te å lide nø’».
Så tok ho ringen av fingern og sa
før kasta den i sjø:
«For oss å bli fattige e like så umulig
som å få tebake ringen,
for oss å bli fattige e like så umulig
som å få tebake ringen».
Åran gikk i sus og dus,
lykkens vinda va god.
Da kom der en feskar inn med fangst:
Ei kveite som forslo.
Han sløyde den og fann i buken
ringen, – du store min.
mella tarma og bein og brusk og blod
med påskrift evig din.
Fem år seinar måtte
både skipper og frue gå
fra gård og grunn og bruk og båt.
Alt hadde gått i stå.
Det siste så gikk under hammeren
va en gullring, rau og fin
Lensmann ropte at inni den
sto skrevet: Evig din.
Kan du det fatte og forstå
at en dag skal alt og alle forgå?
Ola Bremnes