| 1 | : | Vær hilset |
| 2 | : | Herre gud |
| 3 | : | Den første dag |
| 4 | : | Sangen om guru |
| 5 | : | Om den siste tid |
| 6 | : | Elisabets vise |
| 7 | : | Mammons regimente |
| 8 | : | Komme ditt rike |
| 9 | : | Aurora den røde |
| 10 | : | Håkjerringa |
| 11 | : | Betenkning |
| 12 | : | Klagesang |
| 13 | : | Mit reysetøy |
| 14 | : | Farvel min venn |
AURORA DEN RØDE (Fra Nordlands Trompet)
Alt fra den tid solen i Skytten inngår
og til hun sin gang uti Fiskene får,
forborger hun stedse sitt øie:
Går moxen om høyeste middag i vann
så der ikkun vises av dagen en rand
mot østen ved bjergenes høye.
En time fremgår hun med strålende hjul,
en anden stund henne bak fjellet i skjul
fremskinner i gård hos vår grande.
Nu halver hun øyet, nu har hun det hel,
nu atter fordølger seg slet for en del,
så vexles de gyldende brande.
I medens har bonden ei synderlig kår,
i mørk han seg legger, i mørk han oppstår,
en natt til den annen mon rope.
Ti vinteren fører stedsvarende mørk,
innfaller i landet som over en ørk
uendelig netter tilhope.
En spørger: Hør broder, hvor langt er til dag?
En annen mann spørger med lengsel og plag:
Vil dag ikke snarligen vorde?
Den tredje klager at natten er lang.
Det klagemål høres så mangen en gang
når Skamtid er kommen i gårde.
Tvert om når at sol er i Tvillingens hus
meddeler hun landet et yndeligt ljus
det sommeren varer til ende.
Og dummeste nat, vel en favn over vand
beskinner båd´ netter og dage vårt land
ved måneder to eller trende.
Enn svær jeg og vitner at hvilken en dreng
som oppstår og går seg med solen i seng
han neppelig skal seg forsove.
O sommer, kjærkommen til alles behag
på hvilken at natten den lyser som dag
og fugle sin skapermand love.