Stormtid

Floa

Det hadde vært spådd fra uminnelig tid:
Havet sku stige å gjør det forbi
med bruk og brygge og folket med.
Ingen forsto det va her det sku skje.

Likevel skjedde deti januar.
Dagen før dagen lå kysten klar.
Lys uten torden ble observert
der horisontenva sist plassert.

Natta kom på som en veldig vegg
med haggel så store som hønseegg.
Tungsjøen grafsa, grådig og grov,
nærma sæ husander folk lå og sov.

Golvbordan bresta, floa va sterk.
Litt etter litt gikk floa berserk.
Mange rømte til høgaste sted
på øya i håp om å finne fred.

Fullmånen slang som en jojo i vind,
skya kom svart under himmelen inn.
Hus etter husfikk dragsuget få
folk sto forkommen og vantro og så.

Skaværet laga en skikkelig sjau.
De betta sæ fast i kjetting og tau.
De klauv opp på takanog ropte fortvilt:
Fader vår la stormen bli stilt!

Nån gikk i båt -det hjalp ikkje stort.
Storfloa kom så ufattelig fort,
kom som et gjenferd med planka og bord,
myrda det mest der den for.

Det hadde vært spådd og det skjedde nu.
Det som har skjedd skulle ingen tru.
Det som har skjeddfór i fortia hen.
Måtte det aldri hende igjen.

Ola Bremnes